|
Aftenposten Oslo, 18.10.2004
Piaf i kaldt univers
Heidi
Gjermundsen triumferer i en kjølig og lite intim oppsetning
Medlemmene
mener: 1 2 3 4
5 6
Det Norske Teatret har
med sin "Piaf", anno 2004, bevisst satset på å fjerne
seg fra kjempesuksessen fra nesten 25 år siden. Det er fornuftig av
flere grunner, blant annet at man slipper sammenligninger, og at nye
generasjoner er kommet til uten forhold til Edith Piaf eller fransk
chanson - selv om Herborg Kråkevik for et par år siden forsøkte
å gjeninnføre den med skarre-r'er som ga gjenlyd i den norske
fjellheimen.
I tysk regi og scenografi (Matthias
Davids og Mathias Fischer-Dieskau) er den franske esprit totalt sett
sterkt nedtonet. Deres valg er en universell Piaf, en samtidsskjebne
i et kaldt univers uten stjerneglans. Med hele teatrets kjempescene
i bruk og kjølige scenografiske grep, mangler all intimitet, men
det er fikse speilvirkninger og projeksjoner langt inne på
bakveggen. Aktørene må bedrive kappgang for å nå frem til den
sengen eller stolen som er dekorasjonselement i den enkelte episode
- og dem er det mange av.
"Piaf" er ikke noe godt
stykke, men en rekke transportetapper mellom rekken av sangnumre. Første
akt griper, men andre akt blir lang dags ferd mot natt. Et eller
annet sted på veien har regissøren mistet grepet, selv på den
gjennomførte tristessen.
Pappfigurer
Heidi Gjermundsens Piaf er like ensom
på scenen som "spurven" var det i livet. Alle skikkelsene
rundt henne, med to unntak, samt et revynummer, er pappfigurer -
endimensjonalt tegnet fra dramatikeren Pam Gems side, og uten at
hennes skjelettmanuskript er tilført noe kjøtt på bena fra regissørens
side. Unntakene er Ingunn B. Øyens herlig vulgære Toine, Piafs
utlevde horevenninne, som ender i forstadsborgerlighet, og Charlotte
Frogners elegante og sensuelle Marlene Dietrich. Revynummeret - et
hardt tiltrengt komisk innslag - står Erik Jacobsen for med sin
"Deep in the Heart of Texas". Det faller helt utenfor
rammen, men takk allikevel!
"Rammen" her er
konsertversjonen, der "Min gud", "Om du reiste din
veg", "Trekkspelaren" og "Nei, eg angrar
ingenting" er blant mange høydepunkter. Heidi Gjermundsen bærer
hele konserten, det vil vel da si hele stykket, på sine spinkle
skuldre. Hennes innsats som den franske spurven står stålsterkt,
musikalsk og i karakterutvikling, uten at hun benytter den
karakteristiske skarringen eller den spesielle franske timbren i
stemmen. Hennes Piaf er generøs og grådig, snill og destruktiv -
et begavet menneske som bukker under for sitt smertelige kjærlighetstap
men med sin libido i plagsomt god behold, for rusmisbruk og
diktatoriske trekk som kan slå ut i en som kravler seg opp fra
rennesteinen til berømmelsens ensomme tinder.
Magnetisk
Gjermundsens Piaf-skildring fra et
livskraftig gatens barn til en fysisk og psykisk ødelagt stjerne,
er minutiøst tegnet. Hennes tilstedeværelse er magnetisk, og hun
makter akkurat hva Piaf gjorde: stå rett opp og ned og la stemmen
flyte ut i sterke og inderlige følelser. Hun turnerer det tekstlige
og det musikalske innholdet i sangene med dyp, nærmest
romanse-preget forståelse. Bjørn Endresons intenst poetiske
gjendiktninger ligger også til grunn for dette.
De syv musikerne spiller usedvanlig
lekkert, og lydbildet fra deres plassering på høyre side i salen,
er utmerket. Svenn Erik Kristoffersen og Svein Johan Oses nye og
gjennomsiktige arrangementer er mer samtidig jazzaktige enn franske
i tonen. Igjen tillempes altså det universelle; Det tar ingenting
fra arrangementenes åpenbare kvalitet, men fjerner dem fra den
opprinnelige franske stemningen av melankoli og lengsel.
==============================================================
Kritik
Bergens-Tidende - Kritik
NRK Fernsehen |