Pressereaktionen (bisher leider nur auf Norwegisch)

En modig musikal

07. 10. 2003: TEATER
HILDE ØSTBY

Forestillingen inneholder alle elementene til en god fortelling, men føles likevel som om de tre timene er i lengste laget.

Hector Malots klassiker «Frendelaus» fra 1878 er en tåredryppende historie om Remi som blir stjålet fra adelshjemmet i England og ender som foreldreløs omstreifer i Frankrike. Dette er hard kost for små barn og virker kanskje ikke som det stoffet som passer best til en feiende musikal. Det er derfor en ganske modig oppgave å gå løs på dette stoffet på nytt, med helt ny musikk av Gisle Kverndokk og libretto av Øystein Wiik. Deres samarbeid har tidligere resultert i «Sofies Verden», «Farlige forbindelser» og «Vincent», og nå beviser de at fattigliv i Frankrike, som i «Les Misérables», kan bli flott musikkteater.

Det starter med et mørkt scenebilde, et barn som er stjålet og Milligan-familiens tjenere som synger «er det nokon som har sett han, hertugsonen som forsvann» med fakler i hendene. De enkle, klare scenebildene fortsetter idet vi møter Remi åtte år senere i Frankrike. Musikken har flere disharmonier enn man kunne forvente, og har få svulstige vendinger, noe som passer fortellingen bra. Det slår bare over i salsa og kabaret når skurken Harry Driscoll entrer scenen i Anders Baasmo Christiansens skikkelse. Harry Driscoll har fått alle trekk til en klassisk komisk skurk: Han er dum, fattig, ond og feig, og holdes stramt i tøylene av den lurvete kona Maggie, ypperlig spilt av Iren Reppen. De to har en fantastisk timing og utgjør et høydepunkt i musikalen når de danser og slår om hverandre, stjeler og legger planer slik ordentlig onde folk gjør. «Barnevernet har tatt ungene våre» kan Maggie si, «det er jo som å få igjen på skatten» svarer Harry fornøyd.

Den vakreste melodien er den enkle sangen Remi lærer av den omstreifende italienske gjøgleren Vitalis, som kjøper ham av fosterforeldrene. Vennskapet mellom Vitalis og Remi blir symbolisert i strofene «med ei tru, t-r-u, blir regnbogen til ei bru», strofer som går igjen gjennom hele stykket. Vitalis, ypperlig spilt og sunget av Paul-Ottar Haga, er blitt en hjertevarm og helstøpt figur. Godhet og ondskap står tydelig mot hverandre, med Remi som en kasteball mellom dem. Målet er å nå hjem til Lady Milligan (Liv-Unni Larsson Undall) før hennes pengegriske svoger får tak i vår helt, som spilles med en enkel, guttete naivitet av Jannicke Irwin Abrahamsen.

Forestillingen inneholder alle elementene til en god fortelling: Eventyr, spenning og god musikk. Det føles likevel som om de tre timene er i lengste laget. Likevel er jeg ikke i tvil om at ensemblet klarer å gjøre denne musikalen til høstens store og igjen slå fast at Det Norske Teatret er Norges store musikalscene.

NRK.no:

Flott ”Frendelaus” 

Wiiks og Kverndokks nye forestilling på Det Norske Teatret er et stort skritt fremover i norsk musikalhistorie. Jannicke Irwin Abrahamsen er en ideell Remi i et frodig persongalleri.

Publisert 04.10.2003 23:41. Oppdatert 06.10.2003 16:47.

Flukt

Klassikere

Show

Komponist

Verdens Gang:

Ambisiøs og overdådig

De satser høyt - skyhøyt - staben bak «Frendelaus» på Det Norske Teatret. Og de kommer i mål - men ikke uten lyte.

Forestillingen er lang, sangnumrene er mange og kommer tett. Den er både overdådig og ambisiøs. Komponist Gisle Kverndokk har nedlagt et imponerende stykke arbeid med sitt dynamiske og varierte musikalske uttrykk som preger forestillingen fra første stund. Inger Schjoldager og Øystein Wiik har bearbeidet Hector Malots vidunderlige fortelling om hittebarnet Remi, godseiersønnen som blir kidnappet som liten og lever et liv i vekselvis trygghet og uro alt ettersom hvem som har hånd om ham. Til sammen har trioen skapt en musikal som fortjener et langt liv, selv om den er for tettpakket. Remis brokete historie - både musikalsk og verbalt - burde ha vært kortet ned. At det tar tid før forestillingen kommer skikkelig i gang, må også utøverne på scenen ta på sin kappe.

Må ta sjanser

Men som Remis vitale læremester Vitalis sier: - Noen må gjøre det som ikke er mulig. Man må ta sjanser, med andre ord. Slik sett er både musikalen og regissør Matthias Davids oppsetning av den en varm hyllest til små og store mennesker som trosser svik, savn, sult og sorg. En hyllest til den evige optimist og livets gjøglende glede. Jannicke Irwin Abrahamsen er en Remi som berører; hun har stor troverdighet som tapper guttunge. I rollen som Vitalis har hun en utmerket makker i Paul Ottar Haga som formidler Vitalis' vidd, visdom og tristesse. Men som det tjuvpakket de er, så er det ekteparet Driscoll som tilraner seg oppmerksomheten straks de er på scenen. Duoen Anders Baasmo Christiansen og Iren Reppen er proppet med energi og freser rundt med frodige frekkheter som gir forestillingen et burlesk preg den ikke kunne vært foruten.

Varme følelser

Herlig burlesk er også andre aktens forrykende sirkusnummer med Sigve Bøe som sjef for et ensemble som sprudler. Hans kontrast er Liv-Unni Larsson Undall, som utstråler moderlig omsorg og varme, ikke minst i et par kraftfulle sangnumre. Gisle Kverndokk dirigerer selv et velopplagt orkester i denne ambisiøse musikalen, som har litt opera, litt jazz, litt «Les Misérables» og en dæsj Brecht over seg. Oppsetningen er i lengste laget, men vinner på kombinasjonen av burleske gjøglerier og varme følelser - som også nydelig uttrykkes i Unni Walstads overdådige kostymer.

BORGHILD MAALAND
(VG 05.10.03 kl. 10:12)

vl.no Vårt Land:

Makelaust

Meld av Alf Kjetil Walgermo

Frendelaus er ei av dei bøkene som har vore med meg sidan eg vart lest for på sengekanten. Difor er det så moro å kunne seie at musikalversjonen er ein suksess. Etter mi meining er Hector Malots nydelege forteljing om fattigguten Remi blitt endå betre som musikal enn som bok. Mange av oss kjenner historia: Guten Remi har vakse opp hjå ei fostermor på den franske landsbygda, og oppdagar at han er hittebarn då fosterfaren kjem heim frå Paris. Remi blir seld til gjøglaren Vitalis, og saman med tre hundar og ein apekatt turnerer dei rundt i Frankrike. Vitalis utgjer ein etterlengta farsfigur for vesle Remi, og sorga er stor då Vitalis etter kvart døyr. No ønskjer Remi å finne den verkelege familien sin, og han reiser til London berre for å hamne i klørne på kjeltringane Driscoll. Men ei godhjerta enkefrue, Lady Milligan, vil også ha eit ord med i laget ...

Glimrande libretto. Øystein Wiik og Inger Schjoldager har fanga Malots grunntone og bygd han ut til ein glimrande libretto. Mellom anna er kjensleregisteret både utvida og stramma inn. Sentimentaliteten må sjølvsagt vere med, men han er faktisk avdempa i høve til boka. Samtidig går ikkje det utvida humorpreget ut over alvoret i historia.
Den mest markerte endringa er at skurkeparet Driscoll har fått ei meir omfattande rolle i musikalen. Og for nokre roller! Den unge skodespelaren Anders Baasmo Christiansen (mellom anna kjend som Stig-Inge i filmen ”Buddy”) har fått mykje omtale i det siste, men viste seg merksemda fullverdig under urpremieren laurdag.

Fyrverkeri. I rolla som Harry Driscoll var Baasmo Christiansen eit forbrytersk fyrverkeri i bowlerhatt. Rytmesansen og kroppsrørslene var ubetalelege, og songen ”Harrys baseralle” er eit av dei desiderte høgdepunkta i musikalen. Forbrytarfrua hans, Maggie Driscoll, var like sprudlande med sine skurkaktige fakter og sin presise mimikk. Rolla må vere som skapt for Iren Reppen.
Samspelet mellom Reppen og Baasmo Christiansen var nær ved å kuppe heile musikalpremieren. Det er nærliggande å karakterisere dei som ein omfordelt versjon av kjeltringparet Thènardier frå Les Miserables. Hjå Thènardiers er det kona som har både makta og vekta, hjå Driscolls er det Harry som har den fysiske pondusen. Eg har sett Les Miserables både i New York og i London, men kjeltringane på Det Norske Teatret tek likevel kaka. Gå og opplev dei sjølv.
Når ikkje heile musikalen vart eit einaste stort Driscoll-show, var det på grunn av dei andre skodespelarane. Jannicke Irwin Abrahamsen imponerte i hovudrolla som Remi, gutestemma stemte og timinga sat som eit skudd. Den tidlegare barnestjerna var aldri merkt av at ho måtte steppe inn som Remi for berre ein månad sidan, då den opprinnelege rolletakaren var blitt gravid. Jannicke kan ikkje ha gløymt korleis det er å vere barn.

Paul-Ottar Haga var markant som Far Vitalis. Rett nok er glansnummera å finne i første akt, ettersom han døyr i pausen, men Vitalis opptrer også i andre akt som ein guddommeleg farsfigur. Særleg i midten av første akt er samspelet mellom han og Remi er på sitt beste. På samme tid vert det guddommelege aspektet i musikalen lansert, gjennom songen ”Tru, håp og kjærleik”. Dette vert ståande som det sentrale temaet i musikalen, og ligg som ein nerve heile vegen. Trua inneber både trua på Gud samt trua på å kunne gjere det umoglege.

Jamnstore roller. Ein kime til problem for Frendelaus, er dei mange jamstore rollene. På ei scene kan det bli forvirrande når altfor mange kjempar om merksemda. Samtidig er det slik livet er, utan opplagte hovudpersonar. I dei viktigaste birollene var Liv-Unni Larsson Undall (Lady Milligan) og Paul Åge Johannessen (James Milligan) overbevisande. I nokre av dei andre rollene var det vekslande songkvalitet, og der er det meir å gå på.
Songane i musikalen er gode, og ein er nøydd til å gratulere komponist Gisle Kverndokk. Musikken er heile vegen nøyaktig i takt med handlinga. Finalenummeret ”Tru, håp og kjærleik” står urokkeleg.
Regissør Matthias Davids og koreograf Kurt Schrepfer er solide namn. Så er då også Hector Malots Frendelaus den største musikalsatsinga ved Det Norske Teatret sidan Victor Hugos Les Miserables i 1988. Frendelaus har potensial til å bli like populær som Les Miserables. Kva er det med desse gamle franskmennene som gjer dei så veleigna til musikalar?

Must for familien. Frendelaus er eit must for heile familien. Her finn vi det religiøse og det verdslege, livslysta og livsalvoret, humoren og sentimentaliteten – alt i avmålte dosar og likevel samanvevd. Til og med nynorsken er god, og ikkje som henta frå ei lærebok i stakkato. Resultatet er ein makelaust god musikal og ein oppstemt haust på Det Norske Teatret.

Et fargerikt Wiik-eventyr

Livet til vesle Remi er ikke særlig fargerikt, men det er alt annet rundt ham i Øystein Wiiks musikaloppsetting på Det norske teatret. «Frendelaus» er en forestilling av internasjonalt format.

OSLO: Lørdagens urpremiére på Det Norske teatret var imøtesett med store forventninger. Ikke minst fordi det er noe så sjeldent som en norsk musikal, men også fordi dette er teatrets største innsats siden «Les miserable» på slutten av 80-tallet. Satsingen på nettopp Øystein Wiiks versjon av den gamle og velkjente historien om den foreldreløse gutten, som egentlig kommer fra en rik familie, har gitt full uttelling. 1800-talls historien i en Charles Dickens-tradisjon følger den slagne landevei. Men begivenhetene underveis i guttens liv veksler fra det høydramatiske til forrykende show, og derfra igjen til et muntert bakgårdsliv blant småkjeltringer.

Freak-show.
Musikalen er ikke fremmed for Ås-mannen Øystein Wiik, som har skrevet librettoen etter idé og bearbeidelse sammen med sin kone Inger Schjoldager. Styrken i oppsettingen, som er en fri bearbeidelse av en barneroman av Hector Malot, er at alt det triste og elendige balanseres med freak-show av internasjonalt klasse gjennom forrykende koreografi og morsomme karakteristikker. Valget av den tyske suksess-regissøren Matthias Davids har vært en god investering. Hans frodighet, men også stramme hånd har gitt resultater. Ikke minst med spennende scenografiske løsninger.
Blant alle fortegnete rolletypene tar Anders Baasmo Christiansen kaka. Han er en sleip småkjeltring, som hele tiden prøver å gjøre business på å selge lille Remi. Vi har nylig opplevd ham i den norske filmen «Buddy», hvor han fremstilte en taper, mens han nå byr på energi og dynamikk hele veien, i tillegg til å være et komisk talent. Samspillet med Iren Reppen, som småkjeltringens burugle får nok en plass i norsk musikalhistorie i avdelingen for humor.

Ekte venner.
Underveis dukker det opp mange betydningsfulle skikkelser i foreldreløse Remis vei. Størst betydning får Far Vitalis, som leder for en nokså forsoffen, omreisende teatertrupp. Paul-Ottar Haga i rollen som truppens leder er guttens veiviser til nøkkelordene i historien: Tro, håp og kjærlighet. Han tolker rollen følsomt og innsiktsfullt i forhold til den lille gutten, som ser en far eller mor i alle som interesserer seg for ham. Den som interesserer seg aller mest for gutten, er hans virkelige mor. Hun spilles av Liv-Unni Larsson Undall, som lever seg sterkt inn i morsrollen. Den største rolleprestasjonen står Jannicke Irwin Abrahamsen for. Som Remi «frendelaus» er hun høyt og lavt i sinnsstemninger og fyske prestasjoner. Hun lever seg gjennom tap og ulykker. At det går bra til slutt kommer ikke som noen overraskelse. Det gjorde alltid det i barneromaner på 1800-tallet.

Fartsfylt.
Historien skjer vekselvis i London og Paris med tablåer som like gjerne kunne vært hentet fra forlystelseslokalet Moulin Rouge. Fartsfylte dansenumre i skumle bakgater og fargerike markedsopptredener har lite med historien å gjøre, men er viktige for musikalen. Akkurat som musikken er det, komponert av Gisle Kverndokk, som også sto i orkestergrava. Han har skapt et varierende sett med lydbilder, som gir god fremdrift til historien. Noen av melodiene er også riktig så iørefallende.
«Frendelaus» vil få mange små og store venner på Det Norske teatret i i lang tid framover.

Aftenposten 6.10.03

Puslespill med for mange biter

Malot/Kverndokk/Wiik/Schjoldager
FRENDELAUS
Det Norske Teatret
Gode enkeltprestasjoner i stilforvirret oppsetning der poesien er ofret på gigantomaniens alter

"Frendelaus" , som er bygget over den franske forfatteren Hector Malots barnebokklassiker om gutten som blir stjålet, satt bort, solgt, kidnappet og nesten myrdet, og underveis blir en helt og gjenfinner sin mor, er det fjerde musikkteatersamarbeidet til Gisle Kverndokk, Øystein Wiik og Inger Schjoldager.

Opphavsmennene sverger fortsatt til det fragmentariske puslespillteater, og det krever en bevisst samlende regi for at det følelsesmessige innhold skal kunne forløses. Her mangler en overbyggende idé, en dramaturgi og en musikk som løper lineært og stigende gjennom den uendelige rekken tablåer.

Lider drukningsdøden
Potensialet er til stede, men opphopningen av hendelser og ytre elementer er så overdimensjonert at poetiske og sorgtunge følelser lider drukningsdøden. Gisle Kverndokks musikk er melodisk, men spriker i alle retninger uten indre sammenheng - her er opera og charleston og music hall og West Side Story og Chat Noir om hverandre - og gang på gang bråstanser sangnumrene handlingen i stedet for å drive den videre. Musikken illustrerer den enkelte episode, men bidrar ikke som fortellende drivkraft mellom tablåene: dreiescenen braker bare rundt i black out.

Arrangementer er ofte raffinerte, alt fra gjennomsiktige til massive. Lengtende toner fra harpe og trekkspill skaper stemning, og det er godt å høre levende strykere i teatrets orkestergrav. Blant de 32 lange musikkinnslagene står kvartetten i "Med tårer mot ei elv" og gjennomgangsmelodien "Finn ein veg, engel" særlig sterkt. "Nesten" - en syk vals som i Paul Åge Johannessens sobert onde fremstilling ånder grønn sjalusi på grensen til vanvidd - er et meget virkningsfullt nummer.

Som alltid på Det Norske er korpartiene helt utmerkede - i det hele tatt står ensemblet beundringsverdig på, og det er ikke deres skyld at resultatet blir noe sjarmløst og upersonlig. De ni musikerne spiller upåklagelig presist, men en annen musikalsk leder enn komponisten ville hatt lettere for å "kill his darlings". Her burde det vært kuttet og strammet og skåret og fjernet drastisk.

Prektig skurkepar
Gode enkeltprestasjoner er det ingen mangel på, og kveldens vinnere er skurker og dyr. Maken til vulgære edder-og-galle-produserende skurker som Henry og Maggie Driscoll har vi ikke sett siden Thenardiér og frue i "Les Misérables". Anders Baasmo Christiansen er et funn som Driscoll, han boltrer seg frydefullt ekkelt, fysisk og vokalt, i sin totalfigur av en parasitt. Iren Reppen er hans make på alle måter, og deres samspill har et tempo og en timing som løfter hele produksjonen.

Dyrene - Bjørn Sandberg (Brio), Sine Helene Strømberg (Zemira) og Charlotte Øverland Våset (Janko) - er både gripende og rørende, og Zemiras død treffer hjerteroten til tross for den håpløst gammeldagse show-koreografien.

Lyser opp scenen
Liv-Unni Larsson Undall har en perfekt stemme for de mest krevende musikaler (når får vi høre henne i Sondheim?), hun har et stort register, varme og inderlighet, utmerket diksjon og høydetoner som tindrer i følsom vibrato. Hennes Lady Milligan lyser opp scenen i Unni Walstads skjønne kostymer.

Det er nesten vanskelig å forstå at Walstad også har ansvar for den digre, grå og atmosfæreløse scenografien - en gjetning må være at dette er regissøren Matthias Davids' krav. Han liker åpenbart det monumentale, inklusive mye røyk og damp, og dermed blir hovedpersonen, foreldreløse Remi, til en bitteliten bit i et digert puslespill med altfor mange brikker.

Det forhindrer ikke at Jannicke Irwin Abrahamsen har full dekning for rollen, men den byr ikke på store utviklingen til tross for alt som vederfares gutten. Samspillet mellom henne og den deilig fantasifullt kostymerte Paul Ottar Haga - den omreisende gjøgleren Far Vitalis som tar Remi til seg - er nydelig, og redder forestillingen fra emosjonelt skipbrudd. Deres "Tru, håp og kjærleik" er et etterlengtet poetisk høydepunkt.

Aftenposten

Frendene strømmet til "Frendelaus"

Vi måtte tørke en tåre. Vi var ikke alene. Hector Malots historie har alltid virket sånn på oss, så vakkert trist. Lørdag ble den norsk musikal.

Urpremière.  Blomster vanket. Applausen haglet. Etter to timer og 40 minutter kunne de puste ut. På scenen ble de takket de som takkes skulle for gjennomføringen av Øystein Wiik og Gisle Kverndokks norske musikal over Hector Malots franske romanklassiker, "Frendelaus". Jannicke Irwin Abrahamsen i hovedrollen som den foreldreløse Remi, Paul-Ottar Haga, Anders Baasmo Christiansen, Liv-Unni Larsson og alle de andre som ga liv til historien om hittebarnet som lever som omstreifende sirkusartist i Frankrike.

Nå er jeg lettet, pustet Jannicke Irwin Abrahamsen ut i glede etter teppefall. Det er jo premièren vi jobber så hardt frem mot, og med et slikt fantastisk publikum var det deilig å stå på scenen. Men det er godt å få det overstått også.

Dette var veldig deilig, fantastisk god publikumrespons, sa Paul-Ottar Haga og tørket svetten under sirkushatten sin.

En klassiker
Fullsatt var det på urpremièren, i kø kom kjente og ukjente frender og venner av "Frendelaus", for mange en klassiker fra barndommens bokhylle og Lørdagsbarnetimen.

Dette var spektakulært, sa Lasse Kolstad.

Sammen med kona Bab Christensen var Det Norske Teatrets musikalveteran selvfølgelig på plass. Han innrømmet at det kriblet litt i sirkushestens ben og stemmebånd av det han så og hørte fra scenen. Kutt av noen år i alder, og han kunne gjerne tenkt seg rollen som Far Vitalis, den som Paul-Ottar Haga nå besørger.

Det er enorm regi og teknikk, og musikken er virkelig morsom. Det er moro at teatret satser på noe helt nytt og norsk, og ikke bare setter opp gamle, velkjente musikaler. Dette er et veldig solid arbeid.

Trist
Det var ganske trist, men fint også, syntes Gyrid Edland, som snart er ni og var sammen med far NRKs Åsulv Edland på "Frendelaus"-première.

Det var trist når først hunden Zemira, så apekatten Janko og så Far Vitalis døde, innrømmet Gyrid i pausen, og far måtte minne henne på at det ender godt. Det vet hun, for hun har lest boken.

Dette var jo også en gripende historie i Barnetimen en gang, men den er såpass komplisert at vi syntes det var best å lese boken sammen først, sa Edland.

Samarbeider
Lars Klevstrand tok handlingen med ro i pausen. Han visste hvordan det går med Remi. Om en uke eller to skal han selv på scenen i rollen som James Milligan, som Paul Åge Johannessen spiller i første omgang.

Så jeg kjenner forestillingen fra innsiden, har fulgt prosessen og har sett at arbeidet er gått som det skulle. Og Paul Åge og jeg har hatt et fint samarbeid om rollen. Dette er nytt, norsk og godt gjennomført, sa Klevestrand og gleder seg til det blir hans tur i forestillingen.